lørdag, 7. september

Ja, var hos psykologen i går. Nå begynte vi med ny utredning. Fra før har jeg fått diagnosene agorafobi (sterk menneskeangst) og PTSD (post traumatisk stress lidelse). Nå begynte vi med å fylle ut skjemaer for emosjonell ustabil personlighets forstyrrelse, før kalt borderline personlighets forstyrrelse. Jeg er redd, fordi det jeg har hørt og lest om denne diagnosen er at man aldri vil bli frisk. Jeg har også lest om denne diagnosen flere steder på nettet nå, og jeg føler meg så igjen i alt. Ikke bare nå, men for tre år siden også.
Får jeg denne diagnosen på papiret, skal jeg begynne med intensiv gruppe og one-to-one terapi. Kanskje det er det beste? Slik at jeg faktisk kommer meg videre.

Image

1923

Long time, no see!

Ting går FREMOVER! Jeg har flyttet! Til tilsynsbolig, jeg trives veldig. Ting går nedover akkurat nå, men prøver å se framover og ikke dette nedi det svarte hullet som vokser seg større og større. Mer utdypende innlegg kommer når jeg får satt meg mer til rette. Er foreløpig uten nett, skal prøve og fikse det etterhvert.

 

2012

Lenge siden sist, sist jeg skrev her er snart to måneder siden, men det som har skjedd siden sist er ikke noe å skryte av. Tidlig tidlig morgen 10. januar satt jeg i ambulansen, på vei til Ahus og Akutt psykiatrisk. Jeg skrev på twitter «Denne gangen skal det gjennomføres» og ei nettvenninne så det, hu spurte om hun skulle ringe legevakta, noe hun gjorde. Legen kom hit, la meg inn under «tvungen observasjon» på akuttmottaket,  klokken syv om morgenen. Elleve-tiden ble jeg ført opp til affektiv 2, hvor jeg ble til mandag ettermiddag. Jeg greide å fortelle om bakgrunnen min, om det at pappa har slått, om det at jeg ikke har det bra hjemme i det hele tatt. Og jeg begynte på sovepiller, på antidepressiva, på angstdempende. Jeg følte meg trygg. Men jeg ble sendt hjem, i en litt bedre form, det varte en uke, og etter det har jeg bare levd i en tåkerus. Begynt hos en ny behandler, denne gangen på DPS, og hun er kjempegrei. Hatet den forrige behandleren min, og nå har jeg fått ei som jeg trives hos, som tar meg alvorlig, som sier at enten blir det tilsynsbolig eller innleggelse. Fordi sånn her kan jeg ikke leve. Jeg har sluttet helt i praksis, og venter AAP penger fra NAV. Det jeg gjør om dagen er å overleve. Bare overleve. Leser bøker, prøver å se på tv-serier og sover. Og kjøper masse.. Bøker og skjønnhetspleie. Som jeg angrer på i ettertid. Men det gir en glede, om den gleden bare er matrealistisk; ok. Men det er en glede.

tumblr_m6ke2ck0u41rt1nbto1_500_large

 

Vondt

Vil dra til legevakta og si at jeg ikke orker met, at nå er jeg ferdig med livet. Men er livredd for samme holdning der som hos psykologen. Og for i det hele tatt og dra dit så føler jeg at jeg må kutte veldig dypt eller ta masse piller, slik at jeg blir tatt på alvor.

Jeg jobber 24/7

I dag sa mamma at «Jeg er sliten, jeg har vært på jobb i hele dag, og du har bare vært der i tre timer!» I dag var dagen hun fikk høre sannheten, den store stygge sannheten «Mamma, jeg jobber hver dag, jeg jobber for og stå opp, for og komme meg ut av huset, jeg kjemper en kjempekamp med angsten, jeg kjemper hver dag slik at jeg ikke skal kutte meg, jeg jobber hver dag 24/7, jeg har aldri ferie, jeg har ALDRI fri, mamma» Mamma ble stille og hun fikk noe å tenke på, jeg vet hun ikke liker å høre at jeg har det så vondt, men jeg orker ikke høre på hennes  – «Du gjør ingenting» hele fuckings tiden. Jeg jobber hele tiden, og jeg er kjempesliten, jeg er dødssliten og jeg vet ikke hvor lenge jeg greier å jobbe mer uten å treffe veggen. Alt virker håpløst og jeg har mistet motivasjon – håp – og troen på at dette blir noe bedre.

2218

Etter forrige time hos psykologen (mandag  3. des) har jeg ikke fungert. Jeg blir enda verre av å gå til hu drittkjerringa.  (unnskyld språket) . Hu gjør meg ikke klokere akkurat, og jeg lukker meg igjen etter timene hos henne. Hadde hun bare kunne tatt noen tester og gitt meg en logisk forklaring på hvorfor jeg ikke greier å vokse opp, hvorfor hjernen min reagerer som den gjør. Jeg har snart gått hos henne i tre år og har kommet ingensteder! Jeg bor enda hjemme, jeg greier ikke tre timer om dagen i praksis en gang. Jeg greier ikke fungere normalt.

Det gjør så sinnsykt vondt

Dårlig, kvalm, angst. Depresjonens harde grep om halsen, om kroppen, om hjernen, om alt.. Det gjør så sinnsykt vondt at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Vondt, bare vondt. Bare vært på jobb 3 av fem dager denne uken, og i dag sto jeg ikke opp før klokken tre, og kom meg ikke opp blandt folk før etter fire. Jeg er drittlei.